Historie

Velkommen til avslutningskonserten i serien

”Bach i Groruddalen”.

Etter at konsertserien startet opp høsten 2009, står vi nå foran den 19. og avsluttende konserten: Søndag 13. februar 2011 kl. 18.00 fremfører Grorud kirkes kammerkor Bachs storslagne h-mollmesse, sammen med fire solister og et profesjonelt kammerorkester på 23 musikere. For koret, som tidligere har fremført både Johannespasjonen og Juleoratoriet, har dette vært et nytt kjempeløft. Et flertall av messens satser er korsatser, fra 4-stemmige helt opp til 8-stemmige. Solistene har dermed en noe mindre fremtredende rolle enn i de andre verkene. Kammerkoret, som har ca. 30 faste medlemmer, er utvidet for anledningen med 12 sangere.

Solistene som medvirker er de samme som ved de andre to Bachkonsertene som koret har hatt: Ingeborg Dalheim, sopran, Marit Sehl, mezzo, Vidar Hellkaas, tenor og Halvor Festervoll Melien, bass.

Vi håper mange vil ta seg tid til å komme på denne konserten. Det er ellers første gang at Bachs h-mollmesse blir fremført i Grorud kirke.

Konserten er støttet av Norsk kulturråd, Jølstad begravelsesbyråer og Grorud menighet.

Det gåtefulle storverket

av Ove Kristian Sundberg

La domen åpne seg

Det er så meget som på sitt vis er stort i musikkens verden. Men at h-moll-messen hører til de mest ruvende uttrykk for menneskelig skaperkraft på musikkens område, kan vi trygt slå fast.

Og når vi snart skal høre de 4 veldige åpningstaktene – verkets motto eller emblem – så er det som å tre inn gjennom portalen til en mektig katedral, for å gripe til bildet med h-moll-domen.

Straks deretter intonerer treblåserne et ydmykt bedende tema, som først behandles i orkestret og deretter opptas i en kor- og orkesterfuge av veldige dimensjoner. Og aldri har vel Kyrie-ropet – bønnen om miskunn og nåde – vært gitt en mer himmelstrebende utforming, slik det i bølge etter bølge stiger mot det høye.

Så følger den lyse og milde Christe eleison-satsen, formet som en duett slik Bach ofte gjør når det er tale om Sønnen, den annen person i guddommen. Og så avrundes første messeledd med nok en Kyrie-fuge, denne gang holdt i en litt streng eldre stil, såkalt stile antico.

Et helt annet uttrykkssett møter oss i åpningen av Gloriadelen, hvor teksten er hentet fra englesangen over Betlehemsmarkene hin julenatt. Legg merke til omslaget ved overgangen fra Ære være Gud i det høyeste til Og fred på jorden. Uttrykket skifter brått fra det frydefullt utadvendte, til en pastoralepreget stil med tilknytning til julemusikkens spesielle tradisjon. Deretter følger en rekke satser basert på en oldkirkelig lovprisning til den treénige Gud i flukt med englehymnen.

Tonesettingen av disse to første faste ledd i messen, Kyrie og Gloria, skapte Bach som et selvstendig verk i 1733. Sitt brede anlegg til tross, utgjør de i prinsippet en såkalt luthersk kortmesse av en type som ble brukt på store festdager i kirkeåret.

Også den storslåtte satsen som innleder Sanctus-leddet er i utgangspunktet en selvstendig komposisjon. På de store festdager var det luthersk tradisjon for også å la Sanctus lyde i såkalt musisert utgave, men begrenset til den delen av leddet som baserer seg på serafenes trefoldige helligprisning i Jes 6,3. Og det er en slik Sanctus-komposisjon, skapt til 1. juledag 1724, Bach henter frem til bruk i h-moll-messen.

Og han kunne knapt ha gjort et lykkeligere valg når han først skulle hente frem en tidligere Sanctus-sats for bruk i denne sammenheng. Den utvider nærmest domen til et opplevelsesrom av kosmiske dimensjoner.

Når tid Bach så skapte den monumentale Credo-delen, samt fulgte opp Sanctus-satsen slik at en fullstendig messe sto frem, så lenge ut til å måtte forbli et åpent spørsmål. Nylig lyktes det imidlertid Bach-forskningen å sannsynliggjøre at h-moll-messen ble fullendt i tiden mellom august 1748 og oktober 1749, altså like før sykdom og blindhet tvang mesteren til å legge pennen ned. Man merker på skriften at hånden ikke lenger er så ledig som i yngre år.

Den myke og mysteriøse Et incarnatus est-satsen er trolig skapt aller sist. Inkarnasjonsteksten var i første omgang behandlet mot slutten av duetten Et in unum Dominum. Senere finner Bach å ville løfte den frem i en selvstendig sats som legges inn i det ferdige partitur.

Credo-delen avsluttes med å tale om livet i den kommende verden. Den majestetiske Sanctus-satsen kan oppleves som en forsmak på dette liv. Den følges opp av en 8-stemmig Osanna-sats med messens mektigste klangutfoldelse, og som kontrast en ytterst intim og meditativ Benedictus-sats.

Det siste messeledd, Agnus Dei, som i likhet med Sanctus har sin plass i nattverdliturgien, behandles i bare to satser. Den siste av dem er viet den avsluttende bønneformel Dona nobis pacem (gi oss fred).

Selv om det er stor avstand mellom dem, vil man kanskje merke at Bach her bruker samme musikken som i Gloria-delens Gratias agimus tibi (Vi takker deg). Hvorfor Bach valgte å bruke denne musikken igjen helt til slutt, er det umulig å si med bestemthet. Det var i messemusikken en viss tradisjon for å gripe tilbake til en tidlig fase i forløpet. Når Bach velger å knytte an til akkurat Gratias agimus tibi, kan det være for å gi den avsluttende fredsbønn en dåm av takksigelse for den fred englene forkynner i åpningen av Gloria

Kjære sangere og musikere: LA DOMEN ÅPNE SEG!

Johann Sebastian Bachs "Juleoratorium" i desember 2009

Grorud kirkes kammerkor fremførte Bachs "Juleoratorium" i Grorud kirke søndag den 6. desember. Dette var andre korkonsert i serien "Bach i Groruddalen". Sammen med et profesjonelt orkester og fire profesjonelle solister ble dette en flott konsert med et stort publikum tilstede.

Plakat her, og omtale i Akers Avis her.